Før år 2019 var jeg en energibombe ut av det vanlige. Jeg følte min energi var utømmelig.

Jeg drev da et tømrer firma siden 2011. Var så glad i jobben at det ble nesten som en hobby i tillegg til jobb.

For å bygge et firma fra grunnen må det jobber på. 37,5 timers uker hørte til sjeldenheten, men dette er ikke noe problem med mye energi og ståpåvilje.

I 2017-2018 bygget jeg meg en enebolig. Denne ble da bygget etter arbeidstid og i fritid, ferier og helger.

Da hadde jeg 100% jobb på dagtid pluss jobb med bolig på kveldstid.

Naboene lurte på hva jeg gikk på for å holde på hele tiden, det ønsket de også en bit av 🙂

Dette holdt på i 13 måneder, å jeg kunne flytte inn. Alt var fortsatt bare bra med kropp og sjel.

MEN…..

I 2019 startet kroppen med noen signaler på at alt ikke var som det skulle lengre.

En dag var jeg helt tom for energi. Ikke bare litt sliten men helt tom.

Jeg sto opp som vanlig og kjørte på jobb.

Da jeg kom fram på jobben klarte jeg ikke å gå ut av bilen, satt bare i bilen å tittet på byggeplassen i flere timer. Måtte til slutt bare tvinge meg ut for å få til noen timer med jobb. Klarte 2-3 timer jobb før jeg bare måtte kaste inn håndkleet å dra hjem. Dette pågikk i 3 måneder før det var en liten bedring.

Etter 3 måneder kom energien noe tilbake, så jeg fortsatte som før.

En kort periode etter denne hendelsen fikk plutselige svimmelhets anfall flere ganger om dagen.

Føltes som jeg holdt på å besvime, Skjelven og hjertebank.

Kontaktet derfor lege for en kontroll. Legen ønsket å gi meg en sykemelding, men jeg takket nei siden jeg er min egen sjef å må betale for de første 16 dagene selv. For jeg skulle ikke gå hjemme så lenge tenkte jeg.

14 dager gikk å jeg måtte tilbake å få den sykemeldingen likevel.

Jeg var da så tom for energi at dagene gikk ut på å ligge på sofaen å se i veggen hele dagene. Ikke TV eller mobil. Trengte bare ro å avslapning. Min største bragt var å klare å komme meg på butikken for å kjøpe mat for uken.

Jeg har også 2 barn 50% som trengte omsorg og oppfølging. Hver uke jeg ikke hadde barna brukte jeg på å ikke gjøre noe for å håpe det var energi til de kom. Ønsket ikke de skulle merke jeg bar syk. Tok meg ekstra sammen da de var her, men var også ærlig med dem. Da jeg måtte slappa av på sofaen forklarte jeg dem hvorfor. Gode og smarte som de er så gjorde de alt de kunne for å passe på at de ikke brukte opp min energi.

Slik ble formen i ca 1 års tid. Jeg var inn og ut av sykehuset for å finne ut hva som var galt. Legene fant små feil her og der men ikke noe betydelig som kunne forklare alt som var galt.

Da startet legen min å undersøke litt på utmattelse. Jeg ble da sendt til spesialist for ME.

Der pratet jeg med leger, psykologer og fysioterapeuter for å sjekk alt.

Da kom svaret fra spesialistene. Du har dessverre fått ME (utmattelses syndromet).

Det var på en måte godt å endelig få et svar på hva som var galt, men også trist å få denne beskjeden.

Jeg skjønte da at livet ikke kom til å bli som det en gang var….

Men med en stad vilje og for glad i livet skulle jeg klarte å finne en måte jeg kunne leve godt på.